Rottefangeren - høstens skumleste eventyr

Det var en gang en liten landsby. Midt i landsbyen var det åpen kloakk som naturlig nok tiltrakk seg strøkets rotter, noen rotter var brune, noen hvite, andre fargeløse og så var det noen grå mus som pilte rundt. Den kloke borgermesteren ansatte derfor en rottefanger. Denne rottefangeren var ubønnhørlig mot hvite rottene, de små grå mus var også et lett bytte. De store fete brune rottene fikk han liksom aldri helt taket på, kanskje fordi de gikk helt i ett med den brungrumsete kloakken som de likte å plaske rundt i. Så etter en tid var de nesten enerådende i kloakken.

Det var selvsaget noen fargeløse rotter eller grå mus som av og til svinset forbi og pisset litt brunt i den åpne kloakken, men det gjorde ikke så mye til eller fra. Men så en dag var det en tøff hvit rotte som stakk hodet ut av hullet sitt, pekte og sa: ”Neimen se rottefangeren er jo en brunrotte selv! Kanskje det er derfor han ikke er så ivrig å fange slektningene sine?” Det skulle ikke den hvite rotta ha sagt og den ble øyeblikkelig jaget fra kloakken. Dermed levde de brune rottene lykkelig helt til kloakken ble lagt i rør og landsbyen fikk et skikkelig kommunalt kloakkrenseanlegg.